Chelsea Football Club er i krise. Slik laget sjeldent har vært, siden 2003 da den russiske oljemagnaten og mangemillionæren, Roman Abramovich, tok over Londonklubben. I 2004 tok José Mourinho over etter sparkede Claudio Ranieri og i mai 2005, kunne portugiseren feire sitt aller første trofeer på engelsk jord – med ligacup-trofeet og ligagull, med 12 poengs margin foran Arsenal på andreplass.
Nåværende manager i Chelsea heter, Maurizio Sarri, en kjederøykende italiener som gjorde sine saker glimrende med Napoli, men som ser ut til å kjøre Chelsea i grøfta, ut av konkurransen om seriegullet, tapt ligacupfinale og ut av kvalifiseringen til Champions League. Man kan få sparken av mye mindre enn dette, særlig i nettopp Chelsea. Men, altså, José Mourinho.
Den brokete og dramatiske historien etter dette for Mourinho – kjenner mange til. Kan «The Special One» komme tilbake til Premier League spør noen seg? Engelske aviser har aldri skrevet så mange spaltemeter om én og samme manager, på så kort tid, som det de gjorde med José Mourinho. Vi vet det skal ryggrad til å bære presset de er under stort press fra aksjonærer, styret og fans, manager-yrket, særlig i England er et usikkert yrke. Man bør vite hva man går til. Aller verst er kanskje i Chelsea. Abramovich med base i Tel Aviv, sparker managere så ofte han finner det nødvendig.
Mourinho kunne neppe vite alt når han takket ja til jobben på Stamford Bridge, men litt visste han. Bobby Robson, senere adlet som Sir, var sjefen hans da José og Pep Guardiola var i Barcelona sammen, men allerede fire år tidligere var Bobby og José en spesiell duo. Robson hadde lang erfaring og lærte unge José veldig mye om fotball, men portugiseren snakket allerede da, godt engelsk, katalansk, spansk og italiensk, noe Robson benyttet seg av. Både i Sporting Lisboa og i Porto hadde denne duoen suksess, noe som senere førte dem til mektige Barcelona.
José Mourinho gjorde også en rekke speideroppdrag på spillere og lag for Robson, oppdrag som imponerte den erfarne engelskmannen. Da Robson fikk fyken i Barcelona, tok den ikke så ukjente nederlenderen, Louis van Gaal over, ble Mourinho værende som assistent.
Ryktene hevder at José jobbet som både tolk og assistent under Bobby Robson, men gjorde jobben for bra, eller for dårlig, alt etter hvem han spør. I stedet for å oversette det Robson fortalte, gav Mourinho sin egen mening til pressen og beskyttet på mange måter sin egen sjef. Dette ble raskt oppdaget og Mourinho måtte slutte som tolk, men ble værende som assistent, helt til deres veier skiltes da portugiseren tok over Benfica i 2000.
José Mourinho har mange ganger rost sin mentor og fortalt at det var Sir Bobby Robson som lærte ham det meste om å styre en stor fotballklubb. De var forskjellige, både i temperament og fotballfaglig, men portugiseren har takket Robson for å lære om mye om fotball. Den tidligere Chelsea-sjefen gjorde det imponerende bra i både Benfica og i Uniao de Leiria, så bra at storklubben Porto tok sjansen, og ansatte den da 39 år gamle manageren i januar 2002. I etterpåklokskapens navn, et varp, all den tid Porto tok både den portugisiske Cupen, serien og UEFA-Cupen i 2003. Nok til at hans navn ble kjent over hele fotball-Europa.
I Chelsea sliter man som sagt med storrøykeren, Sarri.
En manager som ikke kan lykkes med å bytte ut sin egen målvakt, når denne er skadet og senere i kampen, erklærte seg selv frisk og nektet og forlate banen. En slik manager er gjort til latter og har ikke noe i en storklubb som Chelsea å gjøre. Forskjellen på Sarri og Mourinho er at portugiseren hadde autoritet under kampene. Mange vil påstå at 56-åringen mistet garderoben i sin siste periode på Stamford Bridge. Det kan ikke bestrides, men når eieren av klubben skiftere managere som andre skifter underbukser, kan åpenbart alt skje.
Da mye omtalte Mourinho fikk sparken i Chelsea, 20 september i 2007 – etter å ha spilt 1-1 mot Rosenborg foran halvfulle tribuner på Stamford Bridge, fikk han med seg en sjekk på nær 300 millioner norske kroner. Da som allikevel den mest suksessrike manager, i klubbens historie med seks trofeer på tre sesonger.
I august 2015 skrev José Mourinho under en ny fireårskontrakt med Chelsea, etter å ha blitt seriemester med sitt lag for tredje gang. 132 dager senere, etter 9 tap på 16 kamper, fikk han sparken. I tillegg fikk han med seg en sjekk på £40 mill. som tilsvarer ca en hav milliard norske kroner. 800 millioner kroner i fallskjermutbetalinger i tillegg til alle millionene han har hatt i lønn. Vi vet det er vanskelig å forstå.
Kan José Mourinho returnere til Premier League og Chelsea?
Vi lar svaret stå ubesvarte, vi nøyer oss med at ingen verdens ting, overrasker oss med engelsk fotball. Skrekkelig dårlige og inkonsekvente dommere og et grådig og inkompetent fotballforbund (FA), er bare to deler av en stadig mer populær, men også utskjelt liga, om vi ser på Premier League isolert. At utskjelte Maurizio Sarri er på vei bort, er en dårlig skjult hemmelighet, at Mourinho som arbeidsledig, kan bli spurt – er åpenbart. Om Roman Abramovich tar seg råd til å kaste mer penger etter portugiseren, er kanskje mer tvilsomt. Men som sagt, sjokkerte blir vi ikke.
La det være sagt med det samme den tidligere suksessrike manageren, jobber kontinuerlig med sine evige notater, som han har tatt vare på siden han tok over Chelsea i 2004 og sikkert lenge før det. Han har fotballen og dens atmosfære i årene, han har allerede planen i hodet, hvilken klubb han skal velge neste gang.
Since he left Porto in 2004 he has only worked for the biggest and the wealthiest powers in European football. He argues, not unreasonably, that every time he has been appointed it is because the club in question has been falling below expectations. This time he says he would look at “a club that is not ready to be a trophy-hunter immediately but with the ambition to be a trophy-hunter.
Telegraph.co.uk
Siden den mest omtalte manageren i moderne tid i England, tok over Chelsea og vant to seriegull på rad, har manager-veien vært nesten like vellykket for José Mourinho, i hvert fall helt til han fikk fyken i Chelsea på ny i 2015. Han vant det meste med Inter fra 2008-2010, med en seiersprosent med 62 prosent. I Real Madrid, som han trente fra 2010-2013, vant han også flere viktige trofeer, 22 tap på 178 kamper er imponerende nok, seiersprosenten viser 71,9 prosent.
For det var utelukkende sportslig suksess, som førte «The Happy One» tilbake til London, og for andre gang ble han hentet av Abramovich, sesongen var årene 2013/2014, det skulle ende i seriegull. Men det var Manchester City som var for suverene, Chelsea havnet fire poeng bak, men sesongen etter gikk alt på skinner igjen for José, hans stab og hans spillere. Så sent som 3. mai 2015, ble de kongeblå fra London – seriemestre for fjerde gang, Mourinho tok dermed sitt foreløpige siste seriegull i Premier League.
Men så var det slutt på suksessen, kun 132 dager etter seriegullet, som sagt.
Man kan sikkert ikke bli klok på måten disse meriterte managerne jobber. Vi som ser en kort pressekonferanse, kampresultatene og faktene og ansiktsuttrykkene på sidelinjen – kan bare fortsette å synse. Noen av oss gjør ikke annet, og gjør det ganske bra. De er nemlig lette å lese, mange av disse fotball-sjefene. Forskjellen er kanskje ikke større enn hos noen, om man sammenligner playboyen som kom til Chelsea i 2004, sammenlignet med den gretne, grå grinebiteren som fikk sparken i Manchester United 18. desember 2018. Resultatene talte sitt tydelige språk. 19 poeng bak Manchester City, med kun syv seire på de 17 første kampene, var det uunngåelig.
Mange spekulerte i om Mourinho ikke orket å bli værende på Old Trafford, han startet krangler med spillerne, offentlig klaging på manglende spillerkjøp, dommerne var ræva, han hadde som vanlig ikke gjort noe galt. Noen spekulerte i at han savnet familien i London, fra sitt luksushotell i Manchester, andre spekulerte i at han var for defensiv i sin spillestil og ‘parkerte bussen’ for ofte. Vi vil kanskje aldri få vite, hva som egentlig skjedde i Manchester United under Mourinhos ledelse og det er kanskje like greit. Sett i lys av storklubbens suksess og jobben Solskjær gjør nå – er det neppe mange som savner den tidligere så meriterte manageren.
Apropos årsaken til spørsmålet vi innleder med i vår topptekst, kan Mourinho komme tilbake? 56-åringen har vunnet det meste, i flere nasjoner enn noen annen, han er også den første som har brukt mer enn £1 billion, som er mer enn 10 milliarder kroner på diverse spillere i sin karriere, men først og fremst har José Mourinho et stempel – som den slueste av dem alle.
Men det er kontroversielt å lese i ferske intervju, der Mourinho forlanger å bli trodd på at han ikke ønsker konflikter, men sørge for å jobbe med struktur og et lag som ønsker suksess på sikt. Kanskje ikke jakte trofeer i første sesong, han vil altså behøve mer tid for sin neste klubb, godeste Mourinho. Nye og ukjente toner, kanskje et spill for galleriet, hva vet vi.
Etter Sir Alex Ferguson er det bare Wenger i Arsenal, som nevnes i ordelag med José Mourinho. Eieren, den mediesky Abramovich, har penger nok. Hvem skal erstatte klovnen, Sarri? Mannen han allerede har ansatt to ganger tidligere, er den mest suksessfulle Chelsea-manageren gjennom alle tider. Han har vunnet Champions League med Porto, ligacupen fire ganger, og Europa League med Manchester United, altså flere trofeer enn noen andre.
Samler man alle disse, runder vi 25, tar vi med sølvtøy som assistent hos Sir Bobby Robson og Louis van Gaal, blir det mer enn tretti. Man kan ikke ta vekk disse suksessfylte historiene, fordi det er trofeer det handler om i fotball, før, nå og alltid. Derfor bør vi avvise José Mourinho, før han ønsker det selv. Det gjør han i aller høyeste grad ikke. Ikke ennå.
Kilde: Fourfourtwo
Vargas
